Målet mitt om å få flydd mer i 2008 enn jeg fikk gjort i 2007 er nå oppfylt. Søndag 20.april stakk jeg av til Evjestripa, Ivar og jeg tok som vanlig følge oppover.
Denne dagen hadde Ivar sett fram til, det var tid for jomfrutur med Aeronca. Den stakkars mazdaen til Ivar var rimelig studd når det store flyet var vel buksert ombord.
Vi kom litt seint opp og der var alt en anseelig mende folk på plass når vi kom opp, men det stoppet ikke der, det bare økte på. Jeg tok ikke telling men tror nok at vi var bortimot 20 glade og våryre modellflygere.
Jeg fikk fyrt opp den lille P 51 Reno Raceren som en start på dagen og fløy den i 5 minutter før jeg landet for å sjekke strømforbruket. Mens den lille 1500 mAh pakka sto til lading heiv jeg ut Focke Wolfen og fløy i 8 minutter før den også ble landet for en opplading og en strømtrekksjekk.
Så ble det for min del litt pause mens andre fløy, jeg brukte tida til å gå rundt og fotografere "livet på stripa". Det er ikke nødvendigvis det å måtte fly hele tiden som er lykken, men det å kunne slappe av i et miljø blant likesinnede.
Folket koste seg i vårsola og flere kasta jakka i varmen og satt i t-shirt, nydelig vær den dagen, masse sol og nesten ikke vind – perfekte forhold for jomfruturer med andre ord. Vel hjemme oppdaget jeg hvor sterk sola hadde vært.
Ivar hadde som sagt pakket med seg Aeronca og fikk etter mye dill og dall med radioen endelig foretatt en jomfrutur med flyet. På grunn av tullball med egen radio, ble den første turen gjennomført med lånt radio. Etter litt trimming fløy modellen relativt pent helt til motoren av en eller annen grunn fant ut at den ikke gadd mer. Så dermed fikk Ivar en litt ufrivillig dead-stick landing også – den foregikk uten dramatikk. Etterhvert fant Ivar ut hva som var feil med sender/mottaker og fikk rettet det opp. Med egen velkjent radio i nevene, steig godflyfølelsen betraktelig etter hvert som Ivar fikk foretatt de justeringer som skulle til. Og på slutten av dagen når han ble riktig varm i trøya ble looper og stallturns gjennomført med stil. Da jeg traff Ivar senere på kvelden var gutten bare et eneste stort smil – tydelig tegn på vellykket dag.
Det var mange modeller i lufta den dagen og jammen fikk vi ikke besøk av microfly også. En periode sto hele gjengen og kikket etter mulige innkommende microfly, jeg tror det var rundt 8 stk som landet og hadde en slags camp nede ved hangaren, i tillegg var det noen slengere som bare fløy over og forsvant i retning Sølvknapp.
Seilflygutta fikk også flydd litt, både de med egen motor og de som ble slept opp med LN-TUG. Et par av seilflyene ble riktig så små der oppe når de traff ei god "boble" på vei opp. Det ser unektelig grasiøst ut når de sleper opp seilflyene og den gule "oldtimeren" til Kenneth er et stilig avbrekk fra de mer moderne gliderne.
En annen som hadde jomfrutur den dagen var Rolf Mikkelsen med en Extra. Den var rimelig følsom på sideroret og Rolf bemerket at den var rimelig kilen. Men, den så flott ut i lufta og vil nok bli mer grasiøs etter hvert som eieren får "temmet" den.
Av uhell den dagen var vel mitt bidrag noe av det mest "spennende" jeg har sett. Kanskje fordi det var meg denne gangen som sto med stikkene og så kreasjonen gå i bakken. Men, hvis det var noen den dagen som hadde gullhår ett visst sted, så var det meg! For, flyet gikk ned bare 100 meter fra der microflyfolket hadde stua sammen flya sine. Havarikommisjonen foretok en radiosjekk og rekkeviddetest med mottakeren som satt i Hellcaten og mottakeren som satt i Focke Wolfen, konklusjonen var at mottakeren som satt i Hellcaten var defekt (rekkevidden var kun 4-5 meter). Og, med tanke på alle de påfølgende og uvirkelige akrobatiske øvelsene flyet fikk til på egenhånd over skogholtet i nærheten av microflyene er jeg sjeleglad det gikk ned der det gjorde. Flaks er ikke bare et spill fra Norsk Tipping! Det rare er at jeg foretok rekkeviddetest med flyet sist jeg var oppe på Evje og tok jomfruturen og da var alt ok. Men, lekse lært, heretter skal jeg foreta rekkeviddetest på alle mine modeller før første flytur uansett i tillegg til de andre obligatoriske sjekkene balanseror, høyderor osv. Det var ekkelt å se modellen fortsette i retning Evje sentrum for så å foreta noen krumspring før den bestemte seg for å begå harakiri på egenhånd – vi gidder ikke det mer.
Til tross for et heller ublidt møte med moder jord fra ganske god høyde, var det relativt små skader på flyet, kroppen var like hel, propellen var knekt og vingen hadde fått to skader som ikke bør være allverdens å reparere. Hellcaten skal fly igjen.
André klarte å desintegrere sin modell i lufta. Han ga jernet og den stakkars modellen med de tynne balsaflakvingene klarte ikke presset og modellen løste seg opp og spredte seg pent og pyntelig utover jordet.
Og Ivar hadde en landing med Christen Eaglen som var litt vel i overkant av hva modellen kunne tåle.
Ellers registrerte jeg enda en nykommer på stripa, veldig hyggelig. Og med campingvogn på Neset Camping er det vel fare for at han blir ofte å se på stripa.
Jeg vet ikke hvordan dagen skal oppsummeres men perfekt må vel være dekkende
Jeg tok flere bilder denne dagen, kan dessverre ikke få plass til alle i denne lille rapporten. Jeg kommer til å legge flere bilder ut i fotoalbumet, så de som er interessert kan kikke der.
Mvh Are
 |
 |
 |
 |
 |
|