Det var ikke lett å velge hvilket bilde som skulle være overskriftsbilde, men bildet av meg med en mosa Focke Wolf 190 representerer vel dagen – blide og fornøyde folk tross alt.
Vel hjemme igjen er det klart for del to av denne opplevelsesrike dagen nemlig nedtegnelse av dagens hendelser fra modellflystripa på Evje.
Arbeidet med hytta som vi holder på å sette opp, sluker nesten all fritid og vel så det, men innimellom klarer en jo å få lurt inn noe hobbyrelatert. Slik var det denne søndagen også, når en våkner opp til en slik vindstille dag og det på forhånd er avklart med sjefen at en kan sette av dagen, så er det bare å hive seg rundt.
Jeg ankom modellflystripa ca kl 1000 og det er sjeldent jeg har opplevd Evje så vindstille – totalt fravær av vind og ei sol som varmet. Det så ut til å bli en fin dag tross værmeldinga som meldte om regn på ettermiddagen.
Fra ett/to tiden begynte det å blåse, og vinden kom alle veier, vi satte ut vindpølsa og den snurret rundt sin egen akse hele tiden. Vi opplevde å ha motvind i landingsleggen og i det vi skulle til å sette modellene ned så var det enten medvind eller kraftig sidevind.
Vi var ikke mange på stripa denne dagen, foruten meg var det Tom, Alf Rune og Georg.
Tom fikk luftet Piper Pawneen og et seilfly jeg ikke vet navnet på. Det var sørgelig dårlig termikk denne dagen, men når en har elektromotor i nesa så får en flydd likevel.
Alf Rune hadde med seg et lite elektrohelikopter og en Aeronca. Flyet fikk luftet seg atskillige turer, modellen er for øvrig noen år gammel og bygd av Arnstein for en tid tilbake – var det tyve år siden ? Deltatt i konkurranser har det visst også.
Georg kom seint når vinden hadde begynt å bearbeide omgivelsene og tok derfor ikke sjansen på å ta av – tror det var lurt.
Jeg hadde på forhånd bestemt med for å ta jomfrutur med den hjemmekonstruerte mustang lookalike flyet ved første anledning til vindstille. Flyet startet sitt liv som en enkel tegning av en P 51 B Mustang 1:12 dogfighter som jeg fant på nettet. Tegningen fikk jeg blåst opp på Allkopi, kroppen er av enkleste sort med balsaflak i sidene og en kroppspant – ok to stk da. Vingen er tradisjonelt oppbygd med profiler, spiler og tynn balsa som dekker fremkanten av vingen. Det gikk med atskillige mengder med is nede i hobbyrommet til Ivar for å få klargjort denne vingen, det er et annet aspekt ved denne hobbyen jeg setter stor pris på.
Dessverre fikk jeg en del plunder med radioen og flyet, det viste seg at jeg hadde lagret dette flyet på to plasser i radioen og at den ene var det modellminnet jeg skulle bruke med alt av rorutslag osv mens det andre bare var troll. Tapte en time på det, men omsider var jeg klar. Siden det fortsatt var vindstille var det bare å gi gass, flyet rullet bortover og i løpet av kun få meter var det i lufta. Det fløy! Stabilt var det, kanskje en anelse haletungt. Jeg tok to turer hver på fem minutter for å sjekke strømtrekk og beregne flytid.
Etterhvert blåste det opp og da merket jeg at modellen var litt på kanten av haletung, la derfor inn noen gram bly i nesa og justerte på den ene balanserorlinken. I tillegg økte jeg høyderorutslaget da jeg på de tidligere turene synes det var litt lite autoritet på høyderoret under landing de neste turene bekreftet at modellen satt bedre i lufta. Loopene er stoore og rollene går så det griner etter, dette var moro og etter hvert klarte jeg å lande modellen uten altfor mye hopp og sprett og tjo og hei. Er det rart en kan smile selv om en nettopp har most et fly.
Neste fly ut var Flair Super Cub, det ble på en måte dette flyets jomfrutur dette også. Riktignok har flyet vært i lufta en gang før – på isen på Grimevann, men turen varte i maksimalt et par minutter siden jeg holdt på å fryse fingrene av meg. Nå derimot var det plussgrader og selv om vinden var tiltagende var det fortsatt innenfor hva jeg mente en Cub burde tåle.
Det jeg ikke hadde tenkt over var at den dagen på Grimevann fløy jeg med et EVOLite 4 s1p 5350 mAh batteri og denne dagen la jeg inn et FP 4s1p 4900 mAh batteri. EVOLite batteriet er nok litt tyngre enn det andre, men som vanlig sjekket jeg CG (nøye med det) og da det viste at modellen var omtrent rett i lufta tenkte jeg at det var greit – den hadde jo flydd før. Det var feil – skammelig feil. Som nevnt tidligere var nå vinden tiltagende og når Cuben ble gitt starttegnet og motoren ruset opp tok det av og gikk rett til værs. Halen hang pent og pyntelig ned og flyet viste alle tegn til å være haletungt i tillegg presset vinden halen nedover og forsterket problemet. Heldigvis for meg sto Alf Rune rett ved siden av og fikk tatt over radioen. Litt ekspertise samt god erfaring er ikke dumt av og til og han fikk modellen ned i ett stykke. Jeg er deg evig takknemmelig for den redningen der. Vel nede fikk modellen litt bly i nesa og samtidig la jeg ei skive mellom firewall og motorfeste for å få litt nedtrekk. Neste runde med Alf Rune som pilot viste at justeringene hadde hjulpet, modellen fløy ok, litt nesetung nå. Vel nede ble litt bly fjernet og rorutslag på høyde- og sideror ble justert da utslagene kanskje var litt i snaueste laget. Det ble ikke fløyet flere turer med Cuben etter det pga vinden, dette er et fly som trives best i vindstille evt i vind som kommer jevnt fra en kant.
Nå var det slik at jeg hadde tatt med ett fly til, den lille Focke Wolfen fra Balsacraft. Den har jeg flydd i vind før og visste at den tålte det. Dessuten må en jo bare venne seg til å fly i litt vind. Nuvel, inn med batteri og sjekk av CG, rorkontroll utført og da er det bare å kaste i vei. Modellen fløy rett ut og steig helt perfekt, men plutselig var det som om flyet ble veldig haletungt, batteriet har forskjøvet seg var første tanke. I allefall hang flyet med halen rett ned og all flyfart forsvant. Fra 20 meters høyde gikk flyet inn i en dødsspiral og endte med nesa først i bakken. Trist sorti, men hangaren er full av fly som venter på luft under vingene – den enes død blir den andres brød.
Da jeg gikk igjennom restene oppdaget jeg at batteriet fortsatt hadde sikringen på, den sikringen som skulle hindre batteriet i å skli bakover. Merkelig, det virker som om batteriet satt der det skulle – kan det ha vært vinden ? Modellen var ikke veldig framtung, den balanserte greit men det kan ha vært at den var litt for mye i grenseland – ikke vet jeg, modellen er i hvertfall historie nå.
Jeg forlot flystripa på Evje som sistemann samtidig som det lovede regnværet kom kl 2000. En fin dag på stripa og man takker og bukker for opplevelsen.