Nå er det visst på tide med en liten oppsummering av de siste ukers hendelser sett fra en rutinert kamikazepilots synspunkt. Modellfly er vel sånn sett den eneste måten å opparbeide seg rutine som sådan også, så nå stiller undertegnede i eliteklassen!
Nå er det ikke meningen å ta fra alle nye aspiranter til hobbyen ethvert håp, så dette bør leses med den tanken i bakhodet at kanskje, bare kanskje, han som skriver dette har gjort noen små og store tabber underveis!
Som nevnt i en tidligere artikkel hadde jeg gått til innkjøp av en Harrier 3D. Det ble et kort og interessant bekjentskap! Overmot og hovrevillig fly i lav høyde og elendige vindforhold er en dårlig kombinasjon. Flyet gikk i bakken fra lav høyde, men hele konstruksjonen raste sammen som et korthus og jeg ble sittende igjen med det dere ser i første bilde etter den fjerde turen.
Det var imidlertid en morsom modell som fristet til ytterligere bekjentskap, så det er vel ikke umulig at restene kan bli brukt som basis for et eller annet senere. Vi får se.
Lørdag 12.september opprant med brukbart flyvær på tross av noe vind. Turen til Evje gikk kjapt, og undertegnede var førstemann på plass. Min bedre halvdel hadde vært så snill å gi meg en erstatning for den før omtalte Harrieren som fødselsdagspresang, men den var ennå ikke ferdig, så gode gamle Tiger Moth måtte duge…..en liten stund! Denne modellen har jeg igrunnen alltid følt meg trygg på, så det var ingen nøling inne i bildet da jeg tok den opp på første turen for dagen. Bare kosefly og putre rundt en liten stund før landing og på med solbriller.
Kan det bli bedre? Neppe…., men det kan sannelig bli verre!!!
Opp igjen, og på tide å leke litt mere. Loop, stall-turn og hele regla går så fint at alle problemer og krasj er blott bleke minner
. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis, eller Tiger Mothen i lufta? Et opptrekk i en flott stall-turn ble avsluttet med litt gasspådrag for å ha litt ekstra fart for å ta et stooort halvt cubansk åttetall. Idet jeg har flatet ut og drar på fullt for å trekke opp igjen, så skjer det: Stab og høyderor blir plutselig "demontert" i lufta!! Kontrollen over flyet forsvant selvsagt totalt, og enden var uunngåelig. Tiger Mothen hadde vært en trofast følgesvenn i mange år, og den bar etterhvert preg av mye bruk, men det var jo ikke akkurat slik det var tenkt å pensjonere den
. Nåja, sånt skjer.
Arvid kom sammen med en kamerat mens jeg var ute og hentet restene og etter hvert kom også Alf Rune. Vinden ble etterhvert noe lumsk, men det ble flydd endel allikevel. Dessverre ble ikke dagen helt uten flere uhell. Plutselig hadde ikke Arvid kontroll på sin Decathlon og gikk rett ned. Vi fryktet det verste, men han hadde vært så heldig å havne i vannet over mot veien, og etter en smule bergingsarbeide viste det seg at flyet var helt uskadd. Noen har åpenbart mere gullhår enn andre!!
Årsaken til krasjet ble etterhvert avslørt da det viste seg at radioen hans av en eller annen grunn hadde svært begrenset rekkevidde, og noe mere flyging med den senderen var ikke aktuelt. Reserveradio og Easyglider ble løsningen.
Resten av dagen ble heldigvis begivenhetsløs. Alf Rune fløy Ucando uten uhell i gufsevinden, og undertegnede dristet seg til og med på å prøve å ta opp helikopteret. Det ble ikke mere enn for å konkludere at reparasjonene etter tidligere omtalte eventyr hadde vært vellykkede, da vinden var mildt sagt uberegnelig. Jeg kom ihvertfall hjem med en hel maskin! 
Lørdag 19.september, og tiden var inne for å testfly fødselsdagspresangen fra kona. Været var knallfint med bare delvis skyet, varmt, og til tider omtrent helt stille. Når jeg kom opp var Torbjørn og Alf Rune allerede kommet og drev på å rigge opp. Torbjørn ble førstemann i lufta med Pupeteeren, og siden gikk det slag i slag. Det ble raskt gjort klar til jomfrutur på min nye Ultra Stick, og opp kom den……..og nesten ned igjen med det samme!
Kombinasjonen av stor motor ( .91 totakt ) og maksimale rorutslag ble litt vel spennende. Jeg hadde aldri trodd at den skulle være så følsom, men nå var rådyra gode, og dette måtte fortrinnsvis ned i et stykke. Forsiktig manøvrering og lirking ble kronet med hell, og maskinen kom ned hel og uskadet i en faktisk nokså brukbar landing. Rikelig dualrate og exponential ble lagt inn på alle ror, og så var det klart for nytt forsøk, og denne gangen ble det veldig bra. Noen få klikk på balanse- og høyderorstrim var alt som trengtes for å få den til å fly som på skinner, og tiden var inne for å utforske alle mulighetene.
Take-off med flaps var kjapp og nærmest vertikal med så mye motor. Roll var nesten lineær og med en imponerende rollrate selv med 50% dualrate, takket være at flapsene ble kjørt som balanseror. Favorittøvelsen ble imidlertid vertikalt stup med full crow-mix og direkte landing! Helt fantastisk moro!
Etterhvert ble det en nokså bra gjeng som innfant seg på plassen i finværet. Knut Røgeberg og Jan Nilsen ankom uten fly ( ??! ), og Ralf og sønnen kom på sykkel! 
Hvis jeg ikke har misforstått helt, så var de visst alle involvert i noe ungdomsopplegg på Evje i helga.
Arne Solbakken, Øyvind L. og Rolf kom også, og det ble flydd, og pratet, mye utover dagen. Dessverre forløp ikke alt helt knirkefritt. Arne fikk plutselig motorkutt og måtte autorotere. Det så ut til å gå helt fint helt til touchdown, da helikopteret plutselig gjorde et rundkast. Skadene så ved første øyekast ut til å være små, og vi får håpe det stemmer når han får sett nærmere på det.
Klubbens kamikazepilot, dvs. undertegnede, fornektet seg heller ikke. Jeg har jo ligget i trening i hele sommer! Tiden nærmet seg hjemreise, og jeg sa til Alf Rune at jeg skulle ta den siste turen. Hmmmm……..kanskje jeg er synsk?
Opp kom jeg ihvertfall, og flyet var bare moro å fly. "Der har du fått et fly du kommer til å ha en stund!" kommenterte A.R. over skulderen min. Mine paranormale evner viste seg nok en gang i mitt profetiske svar: "Jaja, vi får nå se…."
Tiden var inne for å lande, og da skjer det!! Jeg mister konsentrasjonen et øyeblikk i lav høyde, og BANZAI!!! Fingrene lever sitt eget liv utpå endene av hendene mine og beveger seg som fulle meitemark med strøm i rattata! Bare synd at polariteten var feil og krasjet var et faktum i løpet av et lite sekund.
Inspeksjonen etterpå ble imidlertid ikke helt uten lyspunkter. Vingen var nesten helt uskadet, og kroppen var fullt mulig å reparere. Den ble faktisk ferdig reparert i løpet av søndagen og venter bare på nytt trekk! Et annet lyspunkt var at jeg oppdaget at tanken hadde ikke vært helt tett rundt korken og fikk tatt det før hele nesen på flyet gikk i oppløsning. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!
Konklusjonen må være at jeg bør forhandle med fruen om et heller romslig hobbybudsjett i fremtiden, og hvilken ende av trainerkabelen jeg bør befinne meg i er vel nokså selvsagt.
Hmmm……lurer forresten på hva huset er verdt for tiden?
