Når flykløa blir for ille er det bare å gi etter å la seg rive med og hoppe ut i det. Jeg hadde fått montert ski på Tango 40 og var litt spent på hvordan det ville være å fly med slike plattføtter. I tillegg var den nye radiopulten ferdig, så en test av begge deler ville vært moro.
Forrige søndag kjørte jeg, med bilen full av skiklare unger, frue og hund, forbi den fine stripa som er måkt på isen på Farvannet. Selv om jeg fikk en fin skitur med grilling i solveggen, kakao og glade unger, er det ikke fritt for at jeg var en smule misunnelig på de som fløy der.
Men nå var en ny helg her med godt vær, en smule kaldt kanskje, men lite vind og skyfri himmel. Jeg er en frysepinn, jeg innrømmer det, men jeg hadde jo montert de skia da, så da må en jo forsvare investeringen. Det er ikke fritt for at en føler seg litt som michelinmannen når en omsider har fått på seg habitten og er klar til å fly. Så står en der da som en uformelig klump, lag på lag med tøy og ull innerst, med fingervanter på hendene, lua godt nedover øra og skjerf i halsen klar til take-off, det er da du kjenner det – du må på do.
 |
 |
 |
 |
Omsider er man klar, vindretning og rorutslag og all basic sjekk er unnagjort, trottlestikka skyves fremover og motoren gir fra seg et brum, brøl eller et moderat elektrokvin avhengig av hva som sitter i nesa og så er det i lufta – herlig. Glemt er minusgrader og kalde kinn og trøblete påkledning to timer i forvegen samt tidligere nevnte oppknepping av dress og diverse lag med tøy rett før take-off.
 |
 |
 |
 |
Jaja, lørdagen kan vel oppsummeres som vellykket den, været var topp og alle kom hjem med hele fly. Noen landinger kan regnes i flertall og enkelte landingsinnlegg var litt på kanten – vil nesten si av det hårete slaget.
Tom kom inn for landing men rett før stripa starter gikk han tom for flyfart og dermed ble det en solid flippflapp med helskru når vingen stallet ut – men ingen skade, snø demper godt. Selv glemte jeg tida og gikk tom for strøm og et forsøk på å lande ute i snøen endte med tryning – ingen skade her heller, greit å slippe med skrekken for en gangs skyld.
Ivar gjorde også noe rart når han kom inn for landing – han bomma på stripa og slapp opp for flyfart han også og dermed stupte flyet mot bakken. Han fikk i siste liten gitt full gass og klarte med et nødskrik å få flyet opp -propellen piska opp snø og det sto som ei føyke rundt flyet der det steg opp igjen.
En U Can Do fikk jomfrutur som for øvrig foregikk helt uten dramatikk.
Mnusgradene krøp nedover i takt med at sola forsvant bak åsen. Når området lå i skyggen pakket jeg sammen og tuslet hjemover.
Fungerte skiene på Tangoen? -Ja det gjorde de. Jeg er veldig godt fornøyd, det eneste jeg ikke var forberedt på er hvor godt de glir i snøen (lang bremselengde) og hvor lite styring flyet har mot slutten av landingen. Skiene har noen ”meier” under som på en måte styrer flyet rett fram dit skiene peker og når farta blir for lav så har ikke halehjulet eller roret noe særlig makt lenger. Resultatet er at Tangoen flere ganger plantet nesa godt inn i brøytekanten etter endt tur.
Radiopulten da, fungerte den? Tja, både ja og nei egentlig. Radioen satt godt fast og jeg fikk et brukbart grep, men den nakkestroppen jeg brukte var jo altfor kort slik at jeg følte meg som et ekorn som sto og holdt ei nøtt – radioen kom altfor høyt opp etter min smak. Skal få tak i lengre nakkestropp neste gang og jeg vil prøve å få bikket senderpulten litt fram, slik den hang nå føltes den litt ”haletung”.
Are
 |
 |
 |
 |
|
 |
 |
 |
 |
 |
||