Onsdag 20. oktober ringte Geir meg og lurte på om jeg hadde pakket kofferten. Ja sa jeg; det er jo slepetreff på Nome til helgen. "Glem det" sa Geir "vi skal på tur til Tyskland. Jeg har fått tilslag på en Swiss Trainer". Dermed, i et anfall av min umenneskelige godhet, sa jeg "OK, jeg er med". Fredag 22.oktober ble jeg hentet etter jobb, med utsikt til 2 fergeturer og 235 mil i løpet av den kommende helg. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har hatt en finger med i spillet med gjentakende oppfordring til innkjøp, og da må man kjenne sin besøkelsestid i alvorets time.
Modellen som stod klar for to norske galninger var en Swiss Trainer på 3,6 meter i vingespenn og med en 150ccm 3W CS i nesa. Dette er en høyt aktet slepemodell, med rykte på seg for å ha de beste flyegenskaper.
I retrospektiv kan jeg konstatere at det er helt overkommelig å hente modeller syd i Tyskland på en helg. Milene renner fort unna på slike veier med 190 dieselgamp anrettet i form av en V6 med Mercedeskarosseri som omgivelse. Kort oppsummert var snittfarten 111 km/t inkludert pissepauser og annen tomgangsaktivitet, med en kjøretid på 21 timer og 235 mil.
Etter en utsøkt middag og innledende skittprat på fergen, kjørte vi til en liten "Dorf" mellom Flensburg og Hamburg første kvelden. Etter en rask "Flensburger" lot vi natten falle på i et rimelig men svært rent hotell, dette er Tyskland kan skjønne. Frokosten påfølgende dag var av den solide sorten, og "damen" som serverte hadde en røst som tydelig reflekterte prisnivået på både tobakk og sterke drikker. Det var nok til å heve øynebrynene til selv den mest reisevante nordlending. Turbotrykket steg og vi var atter på veien. En liten stund, og tallrike besvergelser over uvettig kjøring, senere stod vi midt inne i den første severdigheten – Staufenbiel Modellbau i Hamburg. En time og et par impulskjøp senere satt vi igjen på Autobahn i anstendig driv.
Hvis du noen gang skal på tur med Geir er det verdt å merke seg et par detaljer; damen i navigasjonssystemet skal beskyttes for enhver pris og man skal vokte seg vel for å lefle med gulvmattene av tekstil – ellers er det en svært trivelig opplevelse. Det skal også sies at Geir ellers har et avslappet forhold til bilen sin. Da jeg bikket 200 km/t spurte jeg om han angret på at han plasserte meg bak rattet, svaret kom kontant og med avslappet tone, "Kjør du bare, det er jo bare blikk". Med spilleren ladet med godsanger på volumstyrke 12, utallige røverhistorier og latterutbrudd tett som haggel – ja da er livet herlig. Siden vi er inne på damen i systemet så kom ikke dette opp helt ved en tilfeldighet; hun var nemlig ikke helt i takt med tysk veibygging, og dermed befant vi oss på en naturskjønn omvei bare 20 mil fra Berlin. Dette var for så vidt helt OK, for her gikk det i så godt tempo at jeg bikket mine tidligere toppnoteringer hva fart angår med god margin. Så da var det bare å få blåst skikkelig ut av systemet til avkjørsel A73, men hva i all verden….. Hele veien var jo stengt; så mens damen maste intenst om høyresving, måtte vi pent fortsette til en ny mulighet bød seg. B95 så OK ut, men der gikk det litt fort i en rundkjøring og vi havnet på en liten "sykkelsti" av en vei som tok oss gjennom noen skogholt med opp i 17% stigning. Hva sa damen? Jo, et herrens mas om å returnere til avkjørselen A73. "Klapp igjen" kom det, fritt oversatt, fra en sindig og fartsblind sørlending med rastløs høyrefot. Geir trykket på navigasjonen og krydret samtalen på nordnorsk vis – her måtte teknologien manipuleres. En times omvei i sneglefart senere stod vi i oppkjørselen til Mattias i Marktgrainz, fulle av forventninger og med los på flymaskin. Tilbud om mat og drikke ble på høfligste vis avslått, her var det fly som skulle besiktiges. Opp på loftet bar det, og der stod hun som en matrone på gulvet – "steike ta" for en størrelse. Modellen ble saumfart, konversasjon på tysknorskenglisch førte på finurlig vis frem, og avtalen ble inngått. Mattias´ kone kom også opp for en prat, og hun var mildt sagt himmelfallen over hvor langt vi hadde reist "bare" for et fly. Vi kan nok trygt si at hennes mann ble kraftig normalisert etter dette møtet.
Avtale ble inngått, penger skiftet hender og den store utfordringen var et faktum. Hvordan skulle dette beistet plasseres i bilen, sammen med en "normal" nordlending og en sørlending med tung benbygning. Modellen ble først forsøkt stående på understellet, men 20 cm manglet, deretter ble en understellslegg demontert og modellen ble lagt på siden. Modellen fikk plass, men det føltes ikke spesielt trygt i passasjersetet med en flyhale på tvers av halsen; protest ble lagt inn og tatt til følge. Mot tyskernes hoderysten ble norsk besluttsomhet tatt i bruk og modellen lagt på rygg, med finnen ned langs midtkonsollen – det gikk så fint så. Tanken ble tømt på det tyske avtredet, kartet ble saumfart sammen med Mattias og frue, nye gjestfrie forslag ble høflig avslått før vi igjen var på vei nordover. Mattias fulgte oss til nærmeste A-vei, mens kort tid etter fulgte damen oss bort fra denne igjen. Milde protester ble lagt ned fra undertegnende, men ignorert med et snøft fra sjåføren. Joda, Geir – hun er så flink så J Etter litt fomling på noen småveier var vi atter i godt driv, og Kassel ble valgt som overnattingssted. Hotell ble bestilt, og etter en liten innsjekk på ca 15 minutter(!!!) var vi klare for et bedre måltid med tilhørende væske. La meg ikke glemme å si at jeg er svært beæret over å være den som ble invitert med på tur i anledning Geir sin 28-års bryllupsdag. Nevnte jeg at Geir ville ut på dans? Vel, etter en herlig stenovnspizza og to glass mørkt slo småbarnsforeldresyndromet inn hos unge Thunberg – øynene var simpelthen ikke samarbeidsvillige; og med lang vei hjem bestemte vi oss for å la natten gjøre sitt inntog (det har i ettertid vist seg at Geir simulerte trettheten, og var egentlig klar for en tur ut J ). Men før jeg sovnet tenkte jeg en hel del på hvordan det ville bli å se denne modellen i luften. Ja, og ikke minst fly den – for noe må det da dryppe på klokkeren også? Jeg tenkte også en del på kjøreruten hjemover, samt at jeg nok snart må komme meg på hentetur selv og at jeg gleder meg til å dra på tur med Geir igjen. I følge Geir sovnet jeg visst før hodet var på puta, noen er snabbtenkte J
Resten av turen forløp som følger; godt driv, få stopp og god mat. Litt bunkring på grensa samt en liten fergetur senere satt vi litt spent i bilen gjennom den fryktede tollen – men der var ingen med interesse for store modellfly. Vel hjemme ble gaver til nære og kjære fraktet i hus (det er dyrt å dra på tur gitt), det ble konstatert at turen var svært vellykket og trivelig. Hvor underlig det enn høres ut så gleder vi oss til neste tur.
Med unntak av "damens" direktiver er jeg godt fornøyd med å ha trukket opp snitthastigheten i mine økter ved rattet.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |