Søndag 16. august opprant med en værmelding som var mere straff enn opplysning. Riktignok ble det lovet noe mindre regn enn lørdagen, men desto mere vind. Jomfruturen med min nymonterte Seagull Harrier ble uten nøling vedtatt utsatt inntil videre……, men dengang ei! Cirka kl.1100 kom det melding fra Alf Rune: "Hei, evje i dag".
Jeg trodde fyren hadde god bruk for noen å prate med i en vanskelig psykisk situasjon og ringte opp umiddelbart før han kunne begå altfor mange dumheter. Joda, han påsto at han hadde en kjenning på Evje som hadde sagt at været var ikke så aller verst der oppe allikevel, og han ville opp å fly! Trenger vi egentlig noe mere bevis på at dette er en avhengighetskapende hobby? Som den gode venn og støtte jeg er når folk har det vanskelig var det kun en ting å gjøre
. Jeg reiste til Evje………..og tok med meg det nye flyet sånn i tilfelle………
På Evje var det surt med småregn og vind, og slett ikke hva noen av oss ville kalle egnet vær for noe annet enn å sitte i brakka og prate gjennom våre problemer og abstinenser. Det ville ikke Alf Rune. Han var allerede i full gang med å rigge opp en Spitfire, fra World Models tror jeg det var, som han hadde kjøpt. Noen ganger må man bare stryke pasienten med hårene og jatte med til pleierne kommer med den langermede jakken, så jeg gikk også igang med å rigge opp.
Flyet jeg hadde med var en nyanskaffet Seagull Harrier 3D i 90-størrelse. Etter at Extra’n ble pensjonert på dramatisk, og terapeutisk, vis for noen uker siden hadde jeg behov for noe nytt og gjerne annerledes. Ettersom prisen ikke var så gal og jeg allerede hadde en praktisk talt ny OS .91 FX liggende etter Extra’n falt valget på Harrieren.
Dette skal ikke bli noen rapport om flyet som sådann, så jeg skal nøye meg med å si at kvaliteten på flyet var førsteklasses. Jeg brukte den hardwaren som fulgte med og utstyrte flyet med HS475 servoer på høyderor ( 2 stk ) og balanseror pluss HS645 på sideror. Halen er forøvrig rigget med stålwirer, så det er tydelig at dette er tiltenkt en smule hardkjør.
Tilbake til pasienten vår. Han var omsider ferdig med rigginga og fyrte opp Spitfirens Saito 180. Her skulle det flys. Jeg resignerte og fant fram fotoapparatet.
Spitfiren tok av greit, og Alf Rune fløy flere runder med den før han fikk trimmet den inn. Til slutt fløy den noenlunde greit, men det var tydelig at et eller annet stemte ikke helt. Flyet "satt" simpelthen ikke riktig i lufta og fløy definitivt ikke som en Spitfire skal. Etter en pen landing og påfølgende inspeksjon var det klart at flyet var utstyrt med store mengder bly i nesen og var åpenbart framtungt. Høyderorstrimmen var justert opp så langt at det så nesten latterlig ut! Det var åpenbart at her trengtes en liten slankekur, og Spitfiren ble parkert for dagen.
Nå var det ingen vei tilbake. Jeg kunne føle Alf Runes utfordrende blikk og fant ut at jomfruturen på Harrieren måtte tas, om ikke annet for å bevare min troverdighet overfor pasienten. Dingsen ble behørig fotografert FØR take-off, da værforholdene ikke garanterte at det var så mye å fotografere etter landing.
Ut på stripa, start take-off i sidevind……….og ta en skarp sving ut i gresskanten. Jaja, det var vel vinden som fikk tak i den svære kroppen…..trodde jeg! Nytt forsøk imellom noen vindkast, og nå kom den greit opp.
Men fy for et mareritt å fly! Riktignok blåste det og var noe turbulent, men den skulle jo ikke være så vanskelig å ha med å gjøre? Kunne det ha noe med at sideroret åpenbart gikk feil vei? Avgjørelsen ble tatt: Landing i sidevind uten bruk av sideror med en flykropp som mest av alt lignet et stort seil. Spennende var det ihvertfall!
Flyet kom seilende ned forbausende snilt og rolig, og det lot seg nesten ikke påvirke av vinden. Manglende bruk av sideror gjorde at den dreide litt av på slutten, men da var den nede i spaserfart og la seg bare rolig i den høye gresskanten på siden av stripa. Ikke så mye som et rift!
Dreieretningen på siderorsservoen ble korrigert og opp igjen bar det! Med en APC 15x4W i nesen så gikk det ikke fort, og takk og pris for det! Selv på low-rate var dette nokså kilne saker og jeg har full forståelse for bruk av exponential på 3D-maskiner. Selv på low-rate tok jeg så tette looper som jeg vel bare har gjort med parkflyere og indoorkjerrer tidligere. Jeg forsøkte å fly litt på medium-rate, men uten noe innlagt expo ble det litt for hårete i den turbulente vinden som var. Forholdene innbød ikke til den helt store flyopplevelsen, og jeg valgte å lande ganske snart. Flyet var forbausende lett å lande og landet seg nesten selv. Farten utrolig lav, og flyet satte seg helt silkemykt på stripa. Jeg tror aldri jeg har hatt et fly som har vært så lett å lande! Jomfrutur(er) overstått med vellykket resultat! Helt fly og ingen behov for noe kriseteam!
Været ble ikke noe bedre utover. Alf Rune rigget opp Turbulenten og tok en tur med den, men det var åpenbart at forholdene var litt i verste laget. Turbulenten ble kastet opp og ned som et løvblad og levde virkelig opp til navnet sitt! Dette var ikke gode forhold og etter en kort tur landet han og vi satte oss i brakka og håpet på litt bedre vindforhold og opphold i regnbygene. De kom ikke og vi tok etter hvert til vettet og reiste hjem.
Det ble ikke flydd så mange turer, men det ble ihvertfall to jomfruturer og ingen krasj, så vi må vel si at dagen var noenlunde vellykket. Nå er vi ikke lengre sikre på hvem som er pasienter i denne historien, men det at vi pakket sammen når vi gjorde tyder ihvertfall på at vi begge er på bedringens vei!